Oslo er en av verdens virkelig store konsertbyer, i alle fall folketallet tatt i betraktning. Muligheten for å havne i en lett FOMO-depresjon kan inntreffe daglig. Internasjonale popstjerner av olympisk format, totalt obskure samtidsmusikk-kulthelter, chilenske hardcore-band på reunion-turné, ny kvensk rap, et celebert gjestespill med Filharmonien, abstrakt folkemusikk med DJ - det er virkelig noe for enhver smak og legning. Så hvorfor i alle dager velge å starte året med en jovial, ikke altfor kjent rockegitarist med røtter fra Ås som spiller coverlåter og eget materiale som neppe velter Spotify top 5000?

Vel, fordi Eivind Staxrud og hans All-stars høyst sannsynlig vil gi deg årets største rockesjokk og konsertkick. Riktignok bare noen dager ut i januar, da, men likevel.

Skal man dømme etter forrige gang han samlet en lignende broget gjeng norske og utenlandske knallmusikere på en og samme scene, og hva ellers kan jeg dømme etter, kommer denne kvelden med kvalitetsgaranti. I alle fall om forestillingen om kvalitet for deg helst skal avstedkomme fårete glis, lett slitasje i leggmuskelen i høyre bein, og pilsflekker på genser-ermet grunnet litt for engasjert anerkjennelse av neste låt. Ok, her ble det litt mange klisjeer om opplevelsen av «dum», enkel rock. Faktum er at dette er musisering og låtskriverkunst av aller ypperste klasse, kanskje litt veivete til tider, men gjennomgående drevet av ekstrem kompetanse og både indre og ytre jubel. Både på og av scenen. Rock i alle former og med de fleste prefikser: boogie-, classic-, country-, soul-, punk-, kabaret-, southern-, psych-, surf-, for ikke å glemme Oslo-. Man kan bli løftet opp til en ny erkjennelse, eller en bekreftelse, på hvor fett og avansert og livgivende en skarve rockekonsert kan oppleves.

Mange av musikerne fra forrige gang er med: blåserrekke, en rullerende perkusjon- og trommebande, litt vel mange supergitarister og bassister og sangere. Ukategoriserbare sjarmtroll som Paul-Ronney Angel. Og Mannen Med Munnspillet: Richard Gjems.

Skikkelig kø-jazz, som det heter på fagspråket, bortsett fra at ingen av dem klarer å stå i kø: her vil alle spille, hele tida. Nye navn siden sist er norske legender som Bård Eithun, Suzanne Sumbundu, Ivar Nikolaisen, Trond Andreassen og Michael Krohn. Det hadde jo vært nok i seg selv, men her kommer altså Bjørn Müller og Petter Baarli fra BSG tilbake, for ikke snakke om bassist James Recca, som har spilt i Detroit-band som New Order og noen som kalte seg Stooges. Ja, han var med på å skrive «I got a right». Utrolig. Som hovedvokalist er det ingen ringere enn Jim Jones - som sang med et av denne grenen av rocktreets største kultband, britiske Thee Hypnotics som var en enslig svale i britisk psykedelisk men jordnær musikk ved overgangen til 90-tallet og noen framover. Fortsatt en oppsiktsvekkende god vokalist.

Det råeste sist gang var nok det sublime samspillet mellom Bent Sæther på bass og norgesvennen Lawrence «Larry» Mullins (Iggy, Swans, Bad Seeds etc.) på trommer. Man kunne klø seg i hodet over deres sugende og sofistikerte groover, om nevene ikke var opptatt med å hyttes begeistret i været. Yada, yada, nå er mange store musikere nevnt, og flere burde og kunne blitt nevnt, men konserten faller uansett sammen uten muntrasjonsrådet, entusiasten og den ypperlige musikanten Eivind Staxrud i midten av begivenhetene. Ja, gjengen er sikkert happy for å få spille opptil flere AC/DC og Iggy-låter, som å få spille i tidenes mest ålreite bryllupskonsert uten alle de kjedelige slektningene til stede, men hovedsaken er at de får delta i Staxruds oppvakte og engasjerte markering av gleden over å spille sammen, foran folk som er på samme bølgelengde.

–Audun Vinger

Bill. kr. 395,- + bill.avg. 18 års aldersgrense med legitimasjonsplikt. Ingen vergeordning.

Dørene åpner kl. 20.00. Arrangementet starter ca. 1 time etter dørene åpner. NB! Det anbefales å komme i god tid før arrangementet starter da det kan bli kø.

Share