Publisert: 12/09-2016 AMERICANARAMA – Rockefeller-sesongen med americana-briller Vi har en kruttsterk rekke konserter i høst med artister som sorterer inn under americana-sjangeren. Hva er egentlig americana? Vi spurte Alexander-Lindbäck, artist, standin-trommis for Jayhawks, produsent, og sjef for plateselskapet Safe & Sound Recordings som gir ut en rekke norske artister innen sjangeren – og ba ham beskrive høstens artistmeny. De fleste av mine venner vil kanskje si at jeg er en som har skikkelig peiling på americana. Men da jeg ble spurt om å skrive noe om americanahøsten på Rockefeller så kom jeg på at jeg ikke engang vet hva americana er. Det tok noen timer før jeg fikk lagd meg en slags
definisjon: «Americana er musikk som med enkle virkemdler, både harmonisk, instrumentalt og tekstmessig, har stor effekt på deg.» Nå når jeg skriver dette ser det bare dumt ut. «Americana er god bilmusikk.
Gjerne med pedal steel.» Og jeg har ikke førekort. Uansett.
Her er noen av konsertene med god bilmusikk i høst.
The Jayhawks(KJØP BILLETT) er god bilmusikk. Uten pedal steel. The Jayhawks har vært flere forskjellige band siden 80-tallet, men de har alltid laget god bilmusikk. Og om de er americana nå så betyr dette også at The Beatles var et americanaband i perioder.
David Eugene Edwards er americana. I snart 25 år har han messet og preket sitt budskap, først med 16 Horsepower og nå med Wovenhand (UTSOLGT!). Men hva har for Edwards til felles med The Jayhawks' Gary Louris? Jeg finner ikke mye. Begge spiller el-gitar og synger. Den sørstatsgotiske countrypunken til Edwards ligner ikke mye på de bittersøte popmelodiene til Louris. Kanskje er det den nostalgiske, tilbakeskuende tilnærmingen til musikken som er avgjørende?
Laura Gibson(KJØP BILLETT) har både fine melodier og gotiske, litt småskumle elementer. Men samtidig er musikken litt mer leken og spretten enn de fleste gubbete americanaband som høres ut som de spiser litt for mye grillmat. Låtene er enkle, men arrangementene er ganske komplekse. Låter det ikke ganske europeisk? Litt fransk cabaret? Men americana skal det visstnok være. Kan det virkelig være det? Jeg tror ikke dette er den beste bilmusikken, men det fungerer veldig bra på 37-bussen.
Jeg synes ihvertfall norske Monica Heldal spiller americana. Blues, country, hippiemusik og 70-talls softrock som en skikkelig lapskaus.
Kanskje er ikke folkemusikkmelodiene hennes så langt unna riffene til David Eugene Edwards. Det låter bare litt finere og mer melodiøst. Og jeg skulle ønske jeg var like bra på gitar som Monica Heldal.
Grant-Lee Phillips har akkurat gitt ut sitt beste soloalbum noensinne. Sitt beste album. Kanskje har han tradisjonelt vært plassert et sted midt mellom 16 Horsepower og The Jayhawks. En blanding av myk preken og pop. Nå skriver han bedre melodier enn noen sinne. Han synger også bedre. En fin fyr er han også. «Americana er musikk spilt av sympatiske mennesker.» Dårlig definisjon. Dette blir en veldig bra konsert.
Jeg har sagt til Unnveig Aas, som jeg spiller med, at hun ikke lager countrymusikk. Jeg ville nok sagt omtrent det samme til Angel Olsen. «Du spiller jo indierock!» Det tenkte jeg helt fram til jeg hørte linja som åpner låta Hi-Five. «I feel so lonesome I could cry». Det gjør vi jo alle en gang i blant. «But instead I'll pass the time.» Hank Williams er aldri langt unna.
Wilco er direkte knyttet til alt.countryens begynnelse på midten av 80-tallet. Opp fra asken etter Uncle Tupelos (etablert i 1987) sammenbrudd fikk vi Wilco og Son Volt. Begge bandene har jeg nære forhold til, og sammen med The Jayhawks (etablert av Mark Olson i 1985) er de røttene i rootsen. Wilco har vært mer eksperimentelle enn Son Volt, men det er grenser for hvor langt et eple kan falle fra stammen. Bak de avanserte arrangementene finner vi alltid en enkel sang.
Nå hører jeg at noen av låtene til Laura Gibson ikke er helt ulike Stein Torleif Bjella sine. Stemmen til Bjella er jo bittelitt dypere og mer grumsete. Jo, han har nok hørt endel amerikansk musikk han også. Og Ål er nesten LA baklengs. Dessuten så spiller norges beste gitarist, Geir Sundstøl, med Bjella. Og han har doktorgrad i americana. Pedal steel, mandolin, dobro og alt man trenger med strenger.
Robert Ellis er inspirert av country. Da blir det vel americana? Ja? Men kunne ikke låta «California» kunne vært b-siden til Don Henleys «The Boys of Summer»? Dette er jo 80-tallspop på sitt beste. Og Don Henley var med i The Eagles. Case closed. Jeg håper han har på seg den fine grønne dressen han har på platecoveret.
Ekteparet Hearst/Trent i Shovels & Rope spiller både nedpå folk, punkinspirert blues og akustisk country og gospel. Her er det ingen tvil. De bytter på å spille diverse gitarer og trommer mens de synger duetter. Dette tohodete trollet skal jeg definitivt ikke gå glipp av.
Jeg tipper de kjører en gammel stasjonsvogn på turné rundt i USA. Med kassettspiller. Kanskje hører de på Creedence.
Bob Dylan & The Band fikk tydeligvis en hel del barn mens de hang rundt i Woodstock. De fleste av dem spiller i The Felice Brothers. Og det er jeg glad for.
Vi sees på John Dee, Rockefeller og Sentrum Scene i høst.
Dere finner meg «Dancing on the Wing». Vi kan diskutere hva americana er etter at bandet har gått av scenen...
