Synthpopens halvglemte mesterverk framført live, i sin helhet, 26 år etter. En flau mimretripp til åttitallet? Nei, onsdag kveld på Rockefeller ga heller en sterk følelse av popkulturell samtid.
DET FINNES MANGE former for julemusikk. Sviskene som strømmer ut av radioen, salmene vi synger i kirka, barneviser om nisser og mus, rockernes teite alternativversjoner, og selvsagt: Sissel Kyrkjebø – nå, da og for alltid.
Julemusikken jeg husker best, var imidlertid min egen, uten snev av bjelleklang og uhørlig for alle andre i familien. Jeg satt med hodetelefoner, nedsunket i lenestolen, rett ved juletreet i et kosepyntet Block Watne-hus i Harstad. Mentalt var jeg et helt annet sted, i et neonglitrende plastparadis skapt for romantikk, spenning, hedonisme og dans.
Året var 1981. I Oslos hippeste platebutikk hadde jeg kjøpt to ferske LP-er med britisk synthpop, opphausset av datidens smaksbibler (NME, Nye Takter). Debutplata til Depeche Mode var sjarmende, men spinkel og ujevn, uten kimen til det som skulle bli et dystert elektronisk Rolling Stones. «Dare» med Human League, derimot, åpnet et rom der alt var kunstig – og alt var riktig. Fullstendig avklart pop-perfeksjon skapt med latterlig enkle midler. Jeg knelte ved synthens og trommemaskinens alter mens sølvgutter og Disney-figurer sang julen inn. Don’t you want me baby / Don’t you want me oh-oh-oh-oh ...
JEG VAR IKKE ALENE. I løpet av de neste månedene ble låten en verdenshit som selv hipsterne måtte like. Bare spør Madonna, fikk den servert på klubber i New York. Utrolig nok var popklassikeren stuvet bort til slutt på side 2, og ble utgitt som albumets fjerde single, nærmest mot bandets vilje. Men mye annet gjorde «Dare» til en av de store oddsbombene i platehistorien.
Bandets to grunnleggere og musikalske teknonerder hadde året før tatt farvel. Igjen sto en sanger med monoton barytonstemme, en tvilsom hårsveis og null kred, samt en fyr som viste lysbilder på konsertene. Så rekrutterte de to oversminkede skolejenter på det lokale diskoteket i Sheffield til å danse og synge litt i bakgrunnen, sånn av og til. Selv i det fashion-fikserte året 1980 gjorde man ikke slikt ustraffet. The Human League var en kvartett skapt for glemmebøkene. Året etter skulle de, med hjelp fra to ekstra musikere og en synthkyndig produsent, forandre popmusikkens framtid.
«Dare» skapte en høyere enhet av alle de kule inspirasjonskildene i post-punk-perioden – elektronikaen til pionerene Kraftwerk og Giorgio Moroder (Donna Summers «I Feel Love»), kunst- og motebevisstheten til David Bowie og Roxy Music, den tilsiktede banaliteten til bubblegum, glamrock og The Ramones, og meloditeften til svenskene Björn og Benny. Human League ville bli – og ble! – ABBA med synthesizere. Helelektronisk musikk, framført uten et eneste vanlig instrument, hadde hittil vært for de spesielt interesserte. Med «Dare» ble den folkelytting.
DISTANSERT, UTSTUDERT, kald og kommers. Lik et nummer av Vogue, som sto modell for coverdesignet. «Dare» var en torn i øyet på alle ekte rockere og tilhengere av «meningsfull» pop. Albumet var like lett å avfeie som et silketrykk av Warhol eller en salongkomedie av Wilde. Men som dikteren lærte oss: Bare overflatiske mennesker etterlyser dybde når fasaden har alt hjertet begjærer.
Synthpopen fikk musikerorganisasjoner til å demonstrere under parolen «Keep It Live», ikke ulikt brenningen av iscoplater få år tidligere. Men det mest provoserende ved «Dare» var nettopp hvor mye liv som kunne vristes ut av sjelløse bokser som Roland MCB og Linn LM1. Musikken låt mer spretten, leken, variert og oppfinnsom enn nittini av hundre rockproduksjoner. Og selv ikke med hendene fulle av gamle analoge synther har noen elektronika-artist siden greid å skape et like organisk lydbilde.
«Dare» var maskinpop med følelser. Sangene og sangeren gjorde det helt klart at navnet Human League ikke var ironisk ment. «Everybody needs love and affection/Everybody needs two or three friends,» croonet Phil Oakey med avmålt innstendighet på åpningslåten. Det var en ode til reiser, forelskelser, iskrem og TV. These are the things that dreams are made of. Men bare råstoffet. Lytteren måtte selv låse opp robotens hjerte for å se at store deler av «Dare» hadde samme budskap som «Hair»: Åpne deg for det verden har by på. Ta imot opplevelsene. Gi deg hen til andre. Tør å føle noe.
52 ÅR GAMMEL står så Phil Oakey på Rockefeller, helt uten sitt asymmetriske hår, men også uten plagsomme alderdomstrekk, og framfører de samme naive strofene, over de samme spretne synthene, med den samme kraftfulle nøytralitet. Og ja – vi føler noe. Ennå. Og ikke bare av nostalgiske grunner.
Salen er full av korthårede, svartkledde menn rundt førti. Det kunne vært et årsmøte i Synthpopens Venner, med flass på tangentene. Men The Human League anno 1981 oppleves som forbløffende samtidig musikk i 2007. Klassisk pop er klassisk pop, særlig i en forfallstid for låtskriverkunsten.
Etter alle disse år med elektrobasert dansemusikk, inkludert åttitallssnyltende electroclash, låter «Dare» fortsatt mer futuristisk enn gårsdagens space disco fra Oslo. Dessuten er årgangshitene til disse eksstjernene fra Sheffield uten platekontrakt bare så uendelig mye mer pop – i betydning ung, umiddelbar, skamløs, livsnytende, glamorøs og sexy – enn platene til dagens unge artister, særlig de som vil bli tatt på alvor. «Idol»-stjerner lager kvasifølsom voksenpop før de fyller tjue. Så hvem er egentlig gubbene her?
COVERET TIL «DARE» er i dag like ikonisk som musikken. Bandmedlemmene ser rett på oss, som gjennom en glugge i en dør. Ansiktene ble beskåret i en spesiell hensikt: Vi skulle kunne lytte til plata fem år senere, uten å få avtenning av utdaterte frisyrer! Nå har det gått 26 år og Phil Oakey ville ikke greid å dyrke en lugg selv om han prøvde. Mer bekymringsfull er tilstanden til pop- og rockstjerner født etter «Dare»: Folk med kjedelig sveis som lager tidløs musikk ingen gidder å høre om fem år.
Teksten er opprinnelig publisert i Dagbladet. Gjengitt med tillatelse.
NEW ROMANTICS – EN INNFØRING Musikkredaktør i TIDAL Bjørn Hammershaug har satt sammen denne spillelisten som er en fin innføring i New Romantics-sjangeren:
