I juni 1972 var jeg i platestudio for første gang og spilte inn «Si ja til selvstendighet», som ble utgitt på LPen Fløtt deg EEC, du står i veien for sola. Jeg hadde med meg Eilif Amundsen på banjo, broren hans, Bjørn (Amund) på slide, Bjørn Ahlsen på bass og Asle Lisland på congas, selv spilte jeg gitar og sang. Teksten har kanskje ikke helt tålt tidens tann, men kompet høres faktisk helt ok ut. Så dro jeg på turne fra Kongsberg og nedover Sørlandskysten til Arendal –konserter mot EEC. Sammen med en annen visesanger, Jørn Jensen, og rockebandet Sorcery. Da turneen var over dro jeg sammen med brødrene Eilif og Amund til England. I London ble vi kjent med to andre norske gutter: Lars Helljesen og Espen Løvstad.

Ut på høsten 1972 startet Jørn, Eilif og jeg visegruppe, og trengte en vokalist. Vi avtalte møte med Lisa Helljesen –søstera til Lars –på en viseklubb i Rådhusgata. Resultatet ble visegruppa «Brød & Vin»som var en rar musikalsk blanding. Eilif og jeg var fortsatt opptatt av amerikansk folkemusikk. Eilif spilte banjo og jeg mandolin –jeg hadde kjøpt ny mandolin samme høst, en Levin 1969. Jørn spilte gitar som Bert Jansch. Lisa kunne alle sangene til den amerikanske visesangeren Melanie utenat. Men vi ristet sammen et repertoar og begynte å spille sammen.

19. mars 1973 hadde vi vår radiodebut.
I løpet av sommeren var Trond Øverland på bass og Trond Villa på fele blitt med i gruppa, og vi var blitt til Folque. Første spillejobb med denne besetningen var i Chateau Neuf 3. oktober 1973. Espen var også med, først på congas, seinere som lydtekniker. Vi ble stamgjester og bortimot husband på viseklubben Bikuben, som hver onsdag holdt til i kjeller under Det Norske Teatrets Scene 2 i Rosenkranzgata. Vi hadde TV- debut i februar 1974 i «Flimra»(jeg spilte til og med el.gitar, Lars' Stratocaster). Folque begynte som en visegruppe, men vi beveget oss snart mot folkrock.

Første LP: Folque
Høsten 1974 gikk Folque i studio for første gang, med Thor Andreassen fra Popul Vuh på trommer og Øystein Sunde som produsent. Plata ble innspilt på tre dager i Rosenborg studio. Vi var unge, Lisa og Trond Ø bare tenåringer, vi andre i begynnelsen av 20-åra.

Tre av låtene på plata var hentet fra våre britiske og bretonske forbilder, riktignok med oversatte tekster. «Ravnene»hadde bretonske melodi («An Alarc'h») og skotsk tekst («The Twa Corbies») oversatt av den danske folkeminnesamleren Svend Grundtvig i 1846. Den forble på repertoaret sålenge Folque eksisterte. «Harpa»var lært fra Pentangle («The Cruel Sister») og oversatt av Eilif og meg. Men de fleste låtene var norske: Den første låta på LPen er «Skøn jomfru», en folkeviser fra Tresfjord i Romsdal hvor Trond Vs familie kommer fra. Den begynner med Jørns el.gitar og en bassfigur som Trond Ø hadde stjælt fra Fairports «Sailor's Life», så faller Eilifs banjo, Trond Vs fele og Lisas sang inn, og jeg får spilt min første mandolinsolo. «Nissedans»med dulcimer, banjo og fele er fritt etter en langeleikslått fra Valdres. Nest siste låt på plata, «Reven og bjørnen», er for meg et av høydepunktene: Mandolin, fløyte, bouzouki og gitar leker seg rund sangen i noen vers inntil Thor Andreassen slår inn og hardingfela overtar lydbildet. «Reinlender»med Trond Øs bassriff ble gruppas kjenningsmelodi og prøvde seg til og med på Norsketoppen.

Coveret på Folque viser (pussig nok, fordi dette var mange år før jeg begynte åjobbe på museet) gruppa stående foran Flisberget 2 fra Enerhaugen på Norsk Folkemuseum.

Lars og Morten J
I 1975 begynte Lars Helljesen og Stratocasteren hans i Folque og vi fikk med Morten Jakobsen på trommer. Vi øvde på Club 7. Jeg spilte mandolin og elektrisk dulcimer (som Asle bygde til meg). De første spillejobbene med Lars på gitar, men fortsatt uten trommer, var i Bergen, først i baren på Rosenkranz hotell –en klar fiasko –og deretter på Handelshøyskolen –suksess. Øl og damer i garderobe. Vi var blitt rockestjerner! Vi drakk ølet, men skjønte ikke riktig hva damene gjorde det.

På repertoaret
Det meste av Folques repertoar sammenfalt med innholdet på LPene, selv om det ikke var alt som ble spilt inn på plate som vi også spilte live. Vi «planka»dessuten noen få låter fra forbildene våre: «The Blacksmith»fra Steeleye Spans første LP, «Tri Martelod»fra Alan Stivells A l'Olympia-LP og «Jig-a-Jig»fra East of Eden.

Noen låter fra det tidligste repertoaret kom aldri så langt som på plate og fulgte heller ikke med til Kjempene-besetningen, bl.a. «En varulv»(«The Warewolf»–ikke å forveksle med den norske balladen «Varulv»påVardøger) som vi hadde oversatt fra Berry Dransfields eponyme solo-LP og «Sigøynervisa», Lillebjørns oversettelse av Ewan MacColls «The Thirty-Foot Trailer»(som Bjørn selv spilte inn som «Den siste sigøyner»på Byen med det store hjertet i 1975, forøvrig med Trond V på fele).

Påsommeren 1975 spilte vi på flere festivaler, og nå var Morten J med på trommer: Forumfestivalen i Arendal og Festigavla i Ålesund. Detaljene fra kjøreturen oppover gjennom Setesdal via Vik i Sogn og videre til Ålesund, er best glemt. I august spilte vi på Frederikstenfestivalen –på anlegget til Hawkwind!

Om høsten gikk vi i studio igjen, fortsatt med Øystein som produsent, og spilte inn Kjempene på Dovrefjell, som jeg i dag mener er Folques beste LP.

Kjempene på Dovrefjell
LPen starter med uakkompagnert Lisa. Deretter kommer hele bandet inn med «Jarlen av Murray». Teksten er en oversatt skotsk ballade som vi ble kritisert for, fordi den var upolitisk. (We couldn't care less!) Arrangementet viste Folque pådet beste. Eilif åpner påbanjo før rytmegruppa, Lars, Trond Øog Morten J, trår til. Etter at Lisa har sunget et par vers kommer min –kanskje beste –mandolinsolo «ever», og etter et par vers til er det Trond Vs fele som slipper til. Neste høydepunkt påplata er «Heming og Harald kongen», praktfull sang fra Lisa, min el.dulcimer, Trond Øs piano og Eilifs tinnfløyte, og gitarsolo fra Lars. Både Lars og Trond V fåprøvd seg som vokalister med henholdsvis «Huldra og Elland»(med stor patos, Trond Øpåflygel og Trond Vs strykekvartett) og «Inn kom'n Tore». Plata avsluttes med «Brurgangar»hvor el.gitar, bass og trommer følger hardingfelas rytme isteden for tvinge fela og slåtten inn i et A4-akkordskjema. og tilslutt med tittelsporet «Kjempene påDovrefjell».

Etter Kjempene ...
På denne tida var Club 7 vårt andre hjem. Der øvde vi og der var utstyret vårt lagret –og der møttes vi påkvelden. På mandagene var Club 7 stengt, da vanket vi på musikerklubben på Togahjørnet.

Folque hadde kanskje ikke alt for mange spillejobber i løpet av de drøyt 10 åra bandet eksisterte, men vi fikk likevel kjørt noen mil. Her er et eksempel fra oktober 1975: Torsdag Club 7 i Oslo, lørdag Studentsamfunnet i Trondheim, mandag igjen Club 7, onsdag Møre og Romsdals tekniske skole i Ålesund. Kanskje ikke en rasjonell turneplan. Dessuten skiftet vi bassist før den nest siste jobben!

Ansettelse av ny bassist falt ikke heldig ut, så vi overtalte Eilif til å bytte fra banjo til bass. Vi kjøpte Trond Øs Fender Precision til ham, og gruppa var redusert til sekstett. I slutten av november spilte Steeleye Span i Ekeberghallen og Folque var oppvarmingsband.

Folque på turne
Våren 1976 turnerte Folque i Trøndelag og på Vestlandet. Turneen begynte på Dovre –på samfunnshuset, deretter til militærleiren ved Steinkjer. Sent på kvelden på veien videre til Namsos, kjørte vi ut, men en lokal bonde startet opp traktoren og trakk bandbilen opp på veien. Etter Namsos spilte vi «for døra»i kinoen i Levanger, dro så til Trondheim hvor vi var et par netter uten spilling og deretter til Orkanger. Der var det bare solgt ti billetter, så konserten ble avlyst. Og så i Ålesund ble konserten avlyst, fordi arrangøren hadde mistet skjenkebevilgningen. Deretter spilte vi på Tingvoll gymnas og på Volda distriktshøyskole, før turen gikk til Førde. Det var den særeste spillejobben under turneen. Vi spilte i baren på Sunnfjord hotell og var bakgrunnsmusikk. Vi fikk klage over at vi spilte for høyt –vi sjenerte de gode samtalene i baren! Da spilte Morten J så forsiktig at banjoen min, uten forsterkning, overdøvde trommene. Turneen ble avsluttet med dansejobb en fredagskveld i Ulsteinvik. Roadien vår på turneen, Erik-Tore, som hadde vært der før med Prudence, satte miksepulten på scenen, i salen var det for risikabelt. Det ble ganske raskt klart for oss at publikum ikke var særlig interessert i Folquemusikk. Vi prøvde oss med gammaldans, men det slo heller ikke an –det var krav om rock. Repertoaret vårt i den retning var svært begrenset på det tidspunkt. Lisa sang først Jefferson Airplane-låta «Somebody to Love», og i de neste to timene alternerte vi mellom «Roll over Beethoven», «Honky Tonk Women»og «Johnny B. Goode». Turneen var på ingen måte noen økonomisk suksess, vi hadde mindre penger da vi kom hjem enn da vi dro. og det var ikke fordi forbruket vårt var for stort underveis, vi hadde 50 kr hver i dagpenger.

På sommeren 1976 spilte Folque på Västervikfestivalen i Sverige. Det var både moro og musikalsk vellykket. Vi ankom i en nærmest avskiltet bandbil og tok festivalen med storm. Det jeg husker best var båtturer i skjærgården, ubegrenset tilgang på Blå Pripps, og at Lisa var festivalens stjerne.

Vardøger
Om høsten spilte vi inn Vardøger, som ved siden av Kjempene ..., ble en av våre beste plater, selv om en savner Trond Øs bassganger. Men Folque sto foran det største skiftet i bandets historie, tidlig i 1977 sluttet først Lisa og deretter Trond V. Lisas siste opptreden var på Club 7 i januar. Konserten ble tatt opp av Sveriges Radio.

Da Vardøger kom ut i 1977 oppfattet vi den som vårt mesterstykke. Produsent denne gangen var Nils Bjarne Kvam. Mens Øystein, som produsent på de to første platene, hadde vært en stor hjelp i å få musikken og arrangementene våre til å fungere, var Kvam mer opptatt av lyden. Plata åpner med «No ha' jonsoknatta kom'e», to tradisjonelle tekster, min melodi, Lisa og Lars synger duett, Trond Ø(som riktignok hadde sluttet i gruppa) spiller fløyte. Også på denne plater synger Lars og Trond V, (Lars: «Fanteguten»og «Varulv»og Trond: «Æ'kje gutane»). Høydepunktene er de to lange balladene «Beiarblakkjen»(som jeg ikke er med på), med Trond Ø på piano og Lars på bass, og «Heming og Gyvri»som innledes med to akustiske gitarer –Lars og jeg –før fele og el.gitar kommer inn. «Felerier»er en kjapp instrumental som Trond V hadde komponert. På«Gjevrevalsen»spiller Inge Torstenson torader. Også på«Varulv», som Lars synger, spiller Trond Øpiano. Albumet avsluttes med «Sæterreise», første del i tretakt, tradisjonell tone, kompet markering fra el.dulcimer, el.gitar og bass i beste tidlig Steeleye-stil, andre del med melodi skrevet av Lisa og meg i rask banjotakt.

Jenn og Øyvind
Jenn Mortensen og Øyvind Rauset overtok som henholdsvis vokalist og felespiller i Folque våren 1977. Vi øvde hjemme hos Øyvinds foreldre. Sommeren 1977 spilte vi først på Kalvøyafestivalen (Jack the Lad hadde spilt der året før, Steeleye i 1975 og Fairport i 1974.) og deretter på Hortenfestivalen.
Selv om Vardøger var en av Folques beste LPer, solgte den elendig og platekontrakten vår med Phonogram ble ikke fornyet. Neste plate Dans, dans, Olav Liljekrans, somble utgitt på Plateselskapet Mai i 1978, var spilt inn i en kjeller i St. Olavs gate og var ikke spesielt vellykket.

Dans dans Olav Liljekrans
Liljekrans var en ambisiøs, men dessverre ikke særlig vellykket plate. Ideen bak prosjektet var å skape en reise fra middelalderballader via yngre folkeviser og skillingsviser fram til nyskrevne folkelige sanger. Dette var kanskje en morsom tanke, men ikke særlig spennende musikalsk. Resultat var mange låter som egentlig ikke passet inn i Folques repertoar. Noen av låtene som tittelsporet og «Margjit og Tarjei Risvollo», hadde potensiale, men forble uforløst

Plata ble innspilt i Scanax studio med en produsent som gruppa kommuniserte svært dårlig med (Mannen hadde til og med dekknavn!). Tekniker Haakon Mannheim gjorde sitt beste for å kompensere for produsentens udugelighet, men det hjalp ikke. Lyden ble flat, bandet var uinspirert og vi fikk det ikke til å svinge under opptakene. Til tross for at dette var Jenns debut i et platestudio og hun trengte vår støtte, ble Lars og jeg nærmest kastet ut av studio da hun skulle legge på sangen. Dette skulle mannen med det hemmelige navnet styre selv.
At Liljekrans ikke levde opp til forventningene var derfor ikke de nye medlemmenes skyld, men et resultat av flere uheldige omstendigheter. Likevel var dette den Folque-LPen som solgte best.

Eilif ut, Per inn
Eilif sluttet i Folque etter Liljekrans og Per Vestaby overtok som bassist. Nå var jeg den siste igjen av originalbesetningen. Første jobb med Per var i Sandefjord i september, deretter spilte vi i Studentsamfunnet i Bergen. –høydepunktet under konserten i Bergen var da det virkelig tok av på slutten og Lars hoppet av scenen midt i sin egen gitarsolo og gitarkabelen hans røyk. I oktober spilte vi i «Musikalsk gjestebud»på NRK TV og 14 dager seinere dro vi til Tromsø og spilte på«Prelaten».

Folqueviseboka, som Øyvind og jeg lagde, ble utgitt samme år. Inntektene mine fra boka finansierte kjøp av Ibanez-banjo (som jeg riktignok aldri ble riktig glad i og som ble stjålet fra kjellerboden vår i 2013).

Den uten tvil mest dramatiske spillejobben Folque hadde, var 1. mai 1979 da vi spilte på Fridtjof Nansen plass som del av 1. mai-arrangementet. 1. mai-toget var på vei inn på plassen og vi hadde akkurat begynt å spille da det smalt nedi gata –en nynazist hadde kastet en bombe mot toget! Vi fikk beskjed om å spille videre –men kanskje ikke en lystig reinlender. Det ble i stedet en taktfast «Sinclairvise».

Om sommeren 1979 spilte Folque på Troilltampen visefestival i Tysfjord. Reisen oppover tok ca. 12 timer med tog fra Oslo til Fauske, deretter et par timer med buss. Vi fikk dekket togreisen, men ikke honorar! Da vi skulle hjem hadde både bassist Per, trommis Morten J og jeg fått nok av tog: Vi lånte penger av bandkassa og tok fly hjem fra Bodø.

På høsten begynte innspillingen av Fredløs i Ny York studio med Arvid Esperø som produsent.

Fredløs
Fredløs er uten tvil den beste Folque-LPen fra Jenn/Øyvind-perioden, og innspillings-situasjonen tatt i betraktning, var dette egentlig overraskende. Høsten 1979, da plata ble spilt inn, var en vanskelig tid for Folque, som sto påranden av oppløsning. Lars og Per spilte begge i både Veslefrikk og Folque. De ble bedt om åvelge og Lars valgte uten ånøle Folque, mens Per valgte Veslefrikk. Per sluttet derfor midt i innspillingen av Fredløs, noe som preger plata. Likevel ble dette en bra plate, ikke minst fordi Arvid Esperøvar en fornøyelse åjobbe med. De mest «rocka»låtene påplata, bl.a. «Hjuringstev». «Liti Kjersti og alvekongen»og «Kvernjenta», ble øvd inn og spilt inn med Per. Arvid spilte bass pånoen låter, som instrumentalene «Reinlender fra Vingelen»og «Reinlender og ril», mens et par spor deriblant «Juljeitsån», er helt akustiske (Øyvind spilte fele og tinnfløyte, jeg spilte gitar og dulcimer). På«Nøkken», som Lars synger, spiller han ikke!
De første årene på 1980-tallet hadde Folque, for oss å være, forholdsvis mange spille-jobber. Det vil si, 2-3 jobber i måneden. Morten J hadde forlatt oss etter Fredløs og ble erstattet av Pål Søvik. Ny bassist –våren 1980 –var Jan Devik og deretter Roald Thomsen, fra høsten av.

En strabasiøs tur
Men det var ikke alltid korrespondanse mellom spillejobb og mil. I februar 1980 skulle vi spille en lørdagskveld i Studentsamfunnet i Bergen. Trommis Pål hadde spillejobb med Villblomst fredag kveld i Chateau Neuf, så først når han var ferdig med å spille kunne vi laste inn i bilen og kjøre vestover. Vi var framme i Bergen neste formiddag og bandet rykket inn på pensjonatet hvor vi skulle overnatte og fikk hvilt noen timer, mens roadie Espen rigget anlegg. Vi overnattet i Bergen og kjørte av gårde østover søndag morgen. Det var vinterføre og først langt på natt var vi kommet over fjellet. Da vi var kommet til Bøvar vi i ferd med å gi opp og gjorde et forsøk på å ta inn på hotell. Men hotellet hadde tydeligvis ikke lyst på slike gjester. To og et halvt døgn, hvorav ca. 36 timer på veien.

Første mai 1981
Den best betalte spillejobben Folque hadde (hvis jeg husker rett) var i kjelleren i Chateau Neuf 1. mai i 1981 –Jenn, Øyvind, Lars, Roald, Pål og jeg. Vi spilte til dans på slutten av konserten, og da vi fikk beskjed av arrangørene at nå måtte slutte å spille, var det umulig å få publikum til å roe seg ned. Da begynte Øyvind å spille «Internasjonalen»på fela og Jenn og Lars stemte i. Publikum –og her var det stint med MLere –stilte seg opp i stram giv akt og sang med. De nye medlemmene av bandet, Bærumsguttene, bassist Roald og trommis Pål, sto bakerst på scenen, klødde seg i hodet og lurte på hvilke låt det var –«dette er da ikke noe vi har øvd inn?»

I juni 1981 spilte Folque i Konserthuset i forbindelse med «Landskappleiken»som det året ble arrangert i Oslo. Tema for konsertprogrammet var «Oslo gryta –musikalsk smeltedigel»og andre deltaker var bl.a. Rolf Søder og Jan Garbarek. Sju år tidligere var «Nissedans»fra den første LPen vår spilt i «Folkemusikkhalvtimen»i NRK til skrekk og advarsel og som eksempel på hvordan man ikke skulle behandle folkemusikken! Nå vår vi tatt inn i varmen. Verden går av og til framover.

Påbegynnelsen av 1980-tallet ga vi ut tre album, på tre forskjellige plateselskap: Fredløs (på Plateselskapet Mai i 1980), Landet ditt (på Talent i 1981) og Sort messe (på Strawberry i 1983) –de to siste med Roald og Pål på bass og trommer, og det aller siste studioalbumet uten fele. Under opptaket av Sort Messe ble vi filmet av NRK i studio mens vi spilte «Unge Remarsson»og jeg ble intervjuet om hva jeg mente var folkemusikk.

Landet ditt
Landet ditt var til tross for noen bra spor, en av Folques svakere LPer. Det var noen låter i tradisjonell Folque-stil, av disse var «Gesellvise»og «Kvinnemorderen»kanskje de mest vellykkete. Også Øyvinds to instrumentaler, «Min sjel, min sjel»og «Fanfare»fungerte greit, selv om de var temmelig forskjellig fra hva Folque tidligere hadde gjort. Men noen av de nyskrevne visene var mindre heldige. Verst var «Heks», som Folque ble påtvunget av plateselskapet. Tangoen «Opiumsdrøm», som jeg hadde funnet notene til på en loftsrydding i Schwensen gate, ble i tillegg til «Reinlenderen»på den første LPen, det nærmeste Folque noen gang kom til en «hit».

Sort Messe
Sort messe ble Folques siste studio-LP. Den ble innspilt i Bendiksens studio med Arvid som produsent. Da innspillingen var i boks ville ikke plateselskapet utgi den, men de hadde gitt oss 15 000 kr i forskudd, og nå fikk vi mastertapen gratis. Vi tok kontakt med et lite alternativt plateselskap og la i 5000 for å få plata utgitt. Coveret hadde vi ikke kontroll over –og det ble ikke særlig bra.

Sort Messe skiller seg fra de andre platene våre, dels ved at nesten alle tekstene og de fleste melodiene er nyskrevet, og ikke minst ved at gruppa ikke lenger hadde felespiller. Isteden ble det Lars' gitar og min mandolin som sto for instrumentalsoloene. Selv om plata var annerledes enn andre Folque-plater, var vi svært fornøyd med den. Her er fortsatt låter med klart folkrock preg som «Unge Remarson», men også innsalg både av bluegrass («Til Blokksberg.») og cajun («Aske til aske»). «Æ kan'kje danse»var en oversatt countrylåt som Thor-Rune Haugen, i anmeldelsen av plata, mente vi kunne spart oss, noe han nok hadde rett i.

De tre første låtene på plata, «Heksetrilogien», henger tematisk sammen. «Stjerneskipet»må være den mest «spaca»teksten jeg har skrevet –og Lars melodi bygde opp under det –aner vi et annet stjerneskip (Jeffersons) i de fjerne? Tittelsporet var for øvrig ikke uttrykk for satanistiske tendenser, men et resultat av min begeistring for Fantasy-litteratur. Plata avsluttes med «Hymne», min tekst til en tysk middelaldertone, med el.dulcimer, el.gitar, Hammond og synth.

Dans dans ...
Siste spillejobb var på Midt-Fyn Festivalen. Gruppa var egentlig oppløst. Roald hadde for lengst sluttet og dratt til USA. Men vi fikk med Øyvind, og Trond Ø(!) tilbake på bass, og etter noen få øvinger dro vi av gårde. Etter en strabasiøs tur pr fly og tog med banjo, dulcimer, mandolin, fele og gitarer under armene, gikk vi rett på scenen og spilte bedre enn på lenge. Det var gøy å ha med fele i bandet igjen, og ikke minst var det fryd å ha med Trond Ø på bass for første gang på over sju år. Uten at bandet viste om det ble konserten tatt opp på bånd, og da vi gikk av scenen, fikk vi en kassett i hånda. Først sju år senere, ble åtte låter fra konserten utgitt på LP. (på Dans, dans … i 1991.)

Folque gjenforent
Folque hadde to gjenforeninger på 1990-tallet, først som kvartett: Jenn, Øyvind, Lars og jeg i 1992 på Rootsfestival i Haugesund. To spillejobber –den første var uten tvil en fiasko, det var på«Bestestuå», en slags pianobar med et totalt uinteressert publikum. Jeg måtte spille gitar og mandolin gjennom en mikrofon fastmontert på pianoet. Jeg ble så frustrert av denne opplevelsen at jeg påfølgende formiddag dro på byen og kjøpte ny kontaktmikrofon til mandolinen og en ny gitar –en Hohner TWP Western el.gitar. Konsert nummer to, på«Sir Toby», var derimot en suksess, den tekniske utstyret var det ingen ting å si på og publikum var entusiastisk. I 1994 hadde vi nok en gjenforeningskonsert, på Chateau Neuf –og nå var kvartetten forsterket med innleid bassist og Pål på trommer. Dette var den siste Folquekonsert med full folkrockbesetning. Folques tre første LPer ble for øvrig gjenutgitt på CD i løpet av 1990-tallet og et utvalg fra de tre siste ble presentert på samle-CDen Stormkast (1998).
Folque –30 år etter: I 2002 hadde Jenn, Lars og jeg en gjesteopptreden på Øyvinds 50-årskonsert og i 2004 –30 år etter innspillingen av den første plata: Først på Renseriet på Tøyen og –den siste Folquekonserten så langt –på St. Hansaften på Frilufsscenen på Folkemuseet.

Folque 2014
Høsten 2013 –Lisa, Lars og jeg prøver oss på å spille sammen igjen! –Ikke bare gamle Folquelåter, men også sanger vi ikke har spilt sammen før. På tampen av 2013 dukket vår gamle bassist Trond Øverland opp ... og i 2014 sluttet Øyvind seg til - dette begynner å ligne på noe! Og nå er trommeslager –Alexander –på plass.

Share