Vi føler oss litt skyldige i Mashrou’ Leilas anklage. Da det libanesiske indiepoporkesteret opptrådte foran store deler av den arabisk-amerikanske befolkningen i Los Angeles i vinter, fortalte de magasinet Good hvor utilpass de følte seg på festivaler med «world music» risset inn i navnet.
«Vi lager egentlig ikke verdensmusikk, hva enn det betyr», mente frontmann Hamed Sinno. Og han har for så vidt rett i det: Siden grunnleggelsen av bandet i 2008 - da som et hobbyprosjekt blant en gjeng studenter ved The American University of Beirut - har det blitt gradvis vanskeligere å høre det, unnskyld uttrykket, eksotiske i musikken deres.
Når man lytter til Ibn El Leil, kvintettens mest fullendte utgivelse så langt (hvilket feires med en lanseringskonsert under årets festival!), tenker man nemlig mer på vestlige kunstpopstørrelser som Wild Beasts, Arcade Fire og Perfume Genius enn artister som sverger til et mer konservativt libanesisk uttrykk.
Årsaken til at Mashrou’ Leila er det trolig største bandet fra den arabiske verden akkurat nå - de solgte ut gedigne Barbican i London i fjor, og har vært forsidepryd på midtøstenutgaven Rolling Stone - skyldes nettopp deres vegring mot å tilpasse seg rammene som forfølger mange musikere fra regionen.
I den biografiske singelen «Shim El Yasmine» synger Sinno om homoseksuell forelskelse, i et land der det å elske noen av samme kjønn fortsatt er praktisk talt forbudt ved lov. Forandring fryder!
Facebook-event
