Jessica Pratt er ingen høylytt artist. Det trenger hun ikke være.
Musikken hennes har den egenskapen at den stilner publikum, og får dem til å lytte. På sitt tredje album «Quiet Signs», som nylig kom på City Slang, har hun destillert denne egenskapen. Det er første gang Pratt har spilt inn hele albumet i et profesjonelt studio, og delikate fløyte-, stryker- og orgelarrangementer peker i retning frodig kammerpop.
Det er lett å spore Pratts bakgrunn fra San Franscisco i musikken, og hun burde appellere tungt til alle som liker samtidige artister som Sharon Van Etten, Joanna Newsom og Weyes Blood, men definitivt også til eldre og mer klassiske folkartister som Joni Mitchell, John Martyn, Judee Sill og Vashti Bunyan.
