Det at Senjahopen skrangler jula inn i Torggata med sin egenartede vindskeive, forblåste og allsangvennlige nautiske viserock er en tradisjon som har utvikla seg over et drøyt tiår, og som ingen synes at bør avvikles med det første.
Etter ca. seks album, et par hundre konserter og tusenvis av klistremerker er det ingen tvil om at stor sett alle rockeinteresserte her på berget har hørt om Senjahopen. Deres til nå siste utgivelse er jo et slags samlealbum, så nå når de skal ut og gjøre sine hoser grønne, ville det være rart om det ikke var indrefileten av katalogen som skal serveres. Og da helt garantert på sølvfat. Om enn av en litt lurvete gjeng med kelnere.
Musikalsk befinner Senjahopen seg i et slags landskap preget av energisk 70-talls britisk pubrock ispedd en god porsjon klassisk tungrock. Men det er ikke fritt for spor av både visetradisjon og fortellerglede, så da har Senjahopen endt opp med sin egen umiskjennelige vindskeive vri. Noe de nordnorsk-språklige tekstene er med på å befeste. Her blir både livets blytunge realiteter og uutholdelige letthet kjørt i betraktningskverna, og selv om skråblikket og humoren sitter løst er det alltid et bakteppe av alvor. Og vice versa.
Senjahopen sin første utgivelse, «Bli Med På Yttersia» kom i 2010, men det var først to år etterpå, når «Tåra, Pess og Blod» kom, at de virkelig beviste at de var «in it for the long run». Denne skiva høstet godord hos pressen nasjonalt så vel som nordpå, og selveste Dagbladet klinte til med overskrifta
«Senja«føkking»hopen ruler». I 2014 kom «Tida og Veien» med blant annet låten «Tell Øverbygd» som er en av hjørnesteinene i Ordentlig Radio sin musikkprofil. I 2016 kom «Himmel og Hav» som også høstet femmere og skryt over hele fjøla. 360-graders videoen til «Kjære Jenny» ble en skikkelig snakkis på sosiale media og den sterkt personlige og melankolske låten «1985» har ført til, i tillegg til Nitimen-besøk, mang en fuktig øyekrok. I 2020 kom skiva med troll-i-ord-tittelen «Ingen Kjære Mor». Her finner man, som en perle blant perler, selveste «En Hælvettes Gjeng» som vel er det nærmeste man kan komme en Nordnorsk nasjonalsang uten å hete Bremnes eller Hoff. Den foreløpig siste utgivelsen kom høsten 2022 og er en slags samling av singler og tidligere uutgitt materiale, som på tross av å ha vært spilt inn i løpet av et tiår, låter som et helstøpt album. Onde tunger vil sikkert ha det til at dette er et symptom på fravær av utvikling, men sannheten er nok heller at klokka til Senjahopen har stoppa ca klokka det den bør være.
La det være sagt, Senjahopen er først og fremst et liveband. Og uten at det gis garantier så tilsier all statistikk at du kommer til å forlate konserten som et lykkeligere menneske enn du var når du kom.
